Randi bor i Stckhlm

KTH har bestemt at man ikke får lese MER enn 300p iløpet av studietiden. Dette for å øke gjennomstrømningen av studenter. 

Vedtaket kommer først og fremst til å ramme de ressurssterke som benytter studieretten til det fulle ved å fylle på med språk, økonomi og innovasjonsfag. Jeg har ikke sett noen statistikk på dette, men kan ikke tenke meg at det er ekstrakurset i entreprenørskap eller spansk som er utslagsgivende for lav studieprogresjon. 

Selv har jeg mer enn nok med NTNUs minstekrav på 300 poeng innom hovedprofilen for å ta ut mastergraden. Men jeg setter umåtelig pris på at det hele tiden snakkes om akkurat minstekrav. Å sette tak på muligheten til å ta til seg kunnskap i akademia virker bare absurd. Det synes studentene også, og det murres på tradisjonelt facebookaktivist-vis. 

Klicka och gilla!

Apropos alt snakket om rosajenter og sabeltanngutter:

I Sverige har de tatt et steg videre, og innført et kjønnsnøytralt pronomen: Ikke han/hun, men hen. På fullt alvor i aviser og på nyhetene. Om du fortsatt skulle være bekymret over at poden oppfostres i et kjønnssamfunn, kan du sende knøttet til en barnehage med genuspolicy. Dagisen Egalia (oja!) på Södermalm er til og med HBT-sertifisert.

Så ingen fare. Det går bra. 

Da er tentaperiode tre i gang, og denne gangen er det vitenskapsteorien som skal studeres: AK2036 Vetenskapsteori och vetenskaplig metodik med tillämpningar (Naturvetenskap). Tamos blant studentene.

Det er naturlig å tenke tre år tilbake til da jeg leste Examen philosophicum på NTNU. Det gikk mye i memorering av navn, årstall og kildematriale det halvåret. Rødvinskollokvier og bullshitbingo med Descartes, Popper og Kuhn. Eventyrstunder med frustrerte HF-stipendiater imellom Matte 1 og IT grunnkurs. Vi ble bedt om å lese Machiavelli på do, husker jeg. Et stadig skrinnere besatt R1. Det var trivelig, men vanskelig å prioritere. Vi så Sofies Verden og fikk C på eksamen.

Senere, i Sverige:
Jeg står igjen ovenfor Popper og Kuhn, men ingen har nevnt dem med navn. Vi har blitt delt i grupper etter studieretning og fått utlevert en artikkel fra et relevant tidsskrift. Vår går på ATRP, radikal polymerisasjon og er hentet fra journalen Macromolecules. Artikkelen skal først presenteres på et populærvitenskapelig vis og deretter vurderes kritisk. Som en peer review. Hvordan er hypoteser, observasjoner, argumentasjoner, eksperimentelt oppsett, konklusjoner, bevis, etikk, relevans osv presentert? Er idealiseringene i modellene fornuftige? Finnes det alternative konklusjoner, og har forfatteren vurdert disse? Har artikkelen vitenskapelig verdi? Er dette bra vitenskap? Bør den publiseres? 

Fagspesialisering altså. Dette er veldig lurt! Selv om eksamen er multiple choice og dermed kvalifiserer til max en dag av lesetiden min, kjennes det som om jeg sitter igjen med mye fornuftig etter forelesninger, seminarer og prosjekt. 

Da ex.phil-debatten raste i 2009 var noen av utspillene fra amanuensene på Filosofisk Institutt at filosofien i sin rene form er relavant for alle fag, og at den er viktig for at vi skal kunne snakke sammen på tvers av faggrensene. Noe det viktigste de lærte bort var evnen og viljen til å tenke kritisk. For meg er alt dette eksempler på kvaliteter ex.phil ikke klarte å kommunisere.

KTH har fått det til. Kanskje noen kan snakke sammen?